OPLEBLOG

Nazisten og frisøren

2005-10-27T23:09:00.000+02:00

Etter dagens forelesning med Jørund, fikk jeg lyst til å si noen ord om en roman, som etter min mening burde være pensum i ungdomsskolen. Den ville nok kreve noe mer av både lærere og elever enn "Det angår også deg" av Herman Sachnowitz.
"Nazisten og frisøren" er en roman om to tyske gutters skjebne. Den er skrevet av Edgar Hilsenrath, som selv er jøde. Itzig Finkelstein, er en blond, arisk utseende jøde, Max Schulz er en arier med krum nese, svart hår og dårlige tenner. Vi følger de to fra barndommen av. Max vokser opp under mildt sagt dårlige kår. Han blir seksuelt misbrukt av sin stefar, noe som blir beskrevet på en måte som gjør at man føler et voldsomt ubehag. Itzig Finkelstein vokser opp i en lykkelig og vellykket jødisk familie. Uten å røpe for mye av handlingen, kan man si at de to guttenes skjebne går i hver sin retning. Max blir SS-mann, og Itzig havner i dødsleir. Det er allikevel ikke den ytre handlingen som fascinerer ved denne romanen. Hilsenrath klarer det som man skulle tro var umulig, han skriver en satire over både SS og jøder. Det vil si, mer en satire over staten Israel og dens fundament. Historien om de to barndomsvennene, er en grotesk, og samtidig humoristisk historie. Innimellom vet man ikke om man skal le, eller kaste opp. Hilsenrath legger ikke fingrene imellom, hverken når han beskriver seksuelt misbruk, eller grusomhetene i dødsleirene. Hadde det ikke vært for at Hilsenrath selv er jøde, ville neppe boken blitt utgitt, ihvertfall ikke i Tyskland. En massemorder og SS-mann som romanhelt, ville nok vært veldig vanskelig, hvis det var en ikke-jødisk forfatter. Dette er ikke en bok for sarte sjeler, men den kan på det sterkeste anbefales.

Papegøyespråk

2005-10-23T23:52:00.000+02:00

Nå er praksisen over, alle har gått hjem. Det skal reflekteres over norsk, det skal reflekteres over pedagogikk. Her på bloggen blir det å reflektere over norskfaget. Siste uken i praksis hadde vi en økt om forskjellige metoder som kan brukes i norsk-opplæringen. En av de eminente praksislærerne gav oss en innsiktsfull innføring i syntetisk og analytisk metode i leseopplæringen.

Det fikk meg til å tenke på hva vi gjør i andre fag. Ingen ville finne på å bruke den analytiske metode i for eksempel matematikk. Elevene ville neppe blitt særlig klokere ved at vi begynte med ligninger, for siden å bryte det ned til siffer. Nei, matte-undervisningen følger det logiske opplegget med å begynne med de enkle bestanddeler, for siden å sette disse sammen til stadig mer kompliserte uttrykk. Det rare er at også de elevene som fikk opplæring ved hjelp av den analytiske metode, lærte å lese. Det tok kanskje noe lenger tid, men de aller fleste klarte å få det til.

Hvorfor er det slik tro? Hva skiller språket fra annen innlæring? Hva består språket av? Vi lærer å snakke når vi er ganske små. Vi lærer lyder, lærer ord, og vi lærer setninger. Men er dette språk? En papegøye kan også lære seg ord og setninger, men språk har den ikke. Ordene må læres inn, men når vi har lært oss ordene, og betydningen av dem, så har vi mennesker evnen til å kombinere ordene på helt nye måter. Hvor kommer denne evnen fra? Det ser faktisk ut som om gramatikken er medfødt. Det er jo egentlig ganske bemerkelsesverdig. Noe av det vi sliter mest med i løpet av skolegangen, er en medfødt evne. På dette punktet er jeg glad at dette er en blogg, og ikke en vanlig mappeoppgave. Jeg trenger nemlig ikke dokumentere disse påstandene, jeg vet ikke en gang om de lar seg dokumentere.

Overbuljongterningpakkmesterassistent

2005-10-14T18:51:00.000+02:00

Heisann.
Da var det på høy tid å få postet en ny blogg.Ifølge Hildegunn burde vi alle skjønne at det mest naturlige ville være å poste den første praksisbloggen FØR høstferien. Jeg skjønte også det. Nå er høstferien over for lengst, og tiden har rent ut som tørr sand mellom sprikende fingre. I tillegg kan jeg nevne at teknikken ikke har stått meg bi denne gang. Den nesten ferdigskrevne posten forsvant sammen resten av nettet, når den trådløse routeren fant ut at den ikke ville ha noe med meg å gjøre. Selvfølgelig dumt å ikke skrive bloggen i word, og så bare lime den inn, men! Denne mannen er glad i å jobbe uten sikkerhetsnett. Enter det eller så mangler det litt under topplokket. Vel, vel, refleksjoner underveis, eller refleksjoner ved veis ende. Jeg tenkte å reflektere litt over ting som skjedde før høstferien da, det er da enda noe. Ved vår praksisskole er de riktig så flinke til å tilpasse opplæringen, og da spesielt i norsk. Matematikk blir et annet kapittel, men det kan jeg ta en annen gang.

Altså, alle elever i vår klasse får egen leselekse tilpasstet elevens faglige nivå. Dette løses ved at klassen har kasser med lesekort og hefter med forskjellig vanskelighetsgrad. Dette kommer i tillegg til leseverket som alle i klassen bruker. Leseopplæringen baserer seg i hovedsak på den syntetiske metode, selv om leseverket som blir brukt til en viss grad også bygger på den analytiske metode. Forskjellen på disse to metodene er, i ekstrem kortform, at den syntetiske metode bygger opp leseforståelsen ved å starte lesingen på "molekylærnivå". Det vil si at vi begynner med språkets minste bestanddeler, bokstaver og stavelser, for gradvis å bygge dette sammen til tekster med innhold. Den analytiske metode går den andre veien og starter opp med forholdsvis avanserte tekster, som siden brytes ned på molekylærnivå gjennom analyse av teksten. Dette ble veldig forenklet, men så har jeg det bare med for å vise at jeg faktisk har vært til stede på forelesningene.

Min medstudent Pia, hadde laget et undervisningsopplegg på stavelser, med spill og lesekort og annen moro. Gruppa vår var delt i to med henholdsvis seks og sju elever i minigruppene. Den første gruppa observerte jeg ikke, men Pia rapporterte etterpå at de hadde slitt en del, og brukt ganske så lang tid på å komme seg gjennom programmet. Jeg fulgte den andre gruppen, og da vi kom inn til Pia, ble stavelsene skutt ut i maskingeværtempo. Stavelsesspillet ble spilt igjennom på "no time", og vi fikk tid til overs. Men rutinert som hun er, hadde Pia forutsett dette og lagt opp til litt utfordrene lek med klapping og telling av stavelser. For denne gruppen var ord med tre og fire stavelser bare barnemat. Vi gjorde det mere avansert med fem og seks stavelser. Heller ikke dette var noe problem. Hender føyk i været og svarene kom etter et halvt sekund. Til slutt hadde vi gjemt en skikkelig utfordring: overbuljongterningpakkmesterassistent. Dagen før hadde vi studenter sittet på oppholdsrommet og klappet ut fasiten. Nå kan jo du som leser dette prøve selv. Hvor mange stavelser er det i overbuljongterningpakkmesterassistent? Vi studenter brukte litt tid på å bli enige. Det er ikke så lett å telle og klappe samtidig, i hvertfall ikke hvis du er mann og begrepet "multi tasking" er et mysterium. Vel, gruppa klappet og telte, og etter cirka tre sekunder kom svaret: tolv.

Du kan godt si at de to studentene ble litt overrasket. Vi hadde sett for oss at dette skulle ta litt tid, men dengang ei. Forskjellen på det faglige nivået er faktisk enorm. Noen av elevene har ikke skjønt hva en stavelse er for noe rart, mens andre kan høre, klappe og telle til tolv. På en gang! Jeg må si jeg ble ganske imponert. Samtidig ble jeg også imponert over at det faktisk går an å lage et så differensiert undervisningsopplegg at alle elevene får en faglig utfordring i leseopplæringen.

Når det er sagt, så blir det en stor utfordring for oss kommende lærere å holde dette trøkket oppe gjennom hele skoleløpet. Jeg ser dessverre for meg at det nok kan bli litt for "slakkt", etter hvert som de sterkeste elevene kommer oppover i trinnene. Dette er jo bare noe jeg tror, da min erfaring med dette, ikke strekker seg lenger enn til to praksisperioder på andre trinn, og litt jobbing i en ungdomsskole.

Takk for nå og god tur hjem.

Bussen trenger oljeskift.

2005-09-08T21:50:00.000+02:00

Etter en ganske intens uke med norsk gramatikk, fonologi og fonetikk, skal vi prøve oss på en refleksjon. Jeg har mest lyst, og forresten størst trang til å ta fatt i det vi har diskutert om det muntlige språket. Finnes det i det hele tatt noe som heter korrekt muntlig norsk? Vi kom vel fram til at det var det strengt tatt ikke. Det er faktisk slik at hvis fjortisene fortsetter med å si "skjøtt skjino og skjosk", så kan det hende at fremtidens norsklærere vil lære fremtidens elever at dette er korrekt skriftlig også, eller oxo, som det kanskje vil hete en gang i fremtiden. Dette forhindrer ikke meg i å ha til dels sterke meninger om dette emnet. Etter min mening er det noe som er riktig og noe som er feil. Det er alt for mange, også blant forelesere og lærerstudenter som har et lite bevisst forhold til språket. For ikke en gang å snakke om de rikspolitikere som står på tv og gnåler om at norsk skole er for dårlig. Når man kan stå i valgstudio og snakke om å sette "dypere fokus" på problemet burde man etter min mening gå i seg selv, og tenke litt gjennom hva slags skolegang som har skapt en slik bevisstløs holdning til morsmålet. Det er i det hele tatt forunderlig hvordan slike moteuttrykk brer om seg blant politikere og pressefolk. Hvilket fører tankene mine over på journalister. Hva i all verden er det egentlig de driver med på journalistutdanninga? Det kan umulig være norsk.

Vel, nok om det. Onsdag var dagen for fonologi, læren om språklydene. Vi hadde nylig vært på ekskursjon til Briskeby kompetansesenter, hvor vi fikk en forelesning i fonetikk. Fonetikk er studiet av hvordan språklydene produseres ved hjep av taleorganene. Det var kjedelig. På onsdag skulle Hildegunn forelese om mye av det samme. Med fare for å virke smiskete i det offentlige rom, må jeg si at denne dagen var mye morsommere. Hildegunn klarte faktisk å få det samme emnet som var kjedelig forrige torsdag, til å virke interresant og til tider rett så morsomt. Det gjorde meg faktisk bevisst på hvordan lyder produseres, på en måte jeg ikke har vært før.

Det bringer meg inn på det denne posten egentlig skulle handle om. Nemlig en refleksjon over hva dette har for slags betydning for oss som framtidige norsklærere. Jeg tror det viktigste er at vi blir mer bevisste på hva språk egentlig er. Hva skal vi egentlig med språket? Språket er et verktøy for kommunikasjon. Akkurat som en buss er et kommunikasjonsmiddel. Hva ville skjedd hvis ingen gadd å sette seg inn i hvordan bussen virker? Hvis alle sa:"Samma det, bare jeg kommer meg til byen." Det er nemlig veldig mange som sier:"Samma det, du skjønner hva jeg mener." Jada, jeg skjønner hva du mener, men uten vedlikehold vil bussen stoppe.
Noe søkt sier du? Ja mulig det, men du skjønner hva jeg mener.