Papegøyespråk

Nå er praksisen over, alle har gått hjem. Det skal reflekteres over norsk, det skal reflekteres over pedagogikk. Her på bloggen blir det å reflektere over norskfaget. Siste uken i praksis hadde vi en økt om forskjellige metoder som kan brukes i norsk-opplæringen. En av de eminente praksislærerne gav oss en innsiktsfull innføring i syntetisk og analytisk metode i leseopplæringen.

Det fikk meg til å tenke på hva vi gjør i andre fag. Ingen ville finne på å bruke den analytiske metode i for eksempel matematikk. Elevene ville neppe blitt særlig klokere ved at vi begynte med ligninger, for siden å bryte det ned til siffer. Nei, matte-undervisningen følger det logiske opplegget med å begynne med de enkle bestanddeler, for siden å sette disse sammen til stadig mer kompliserte uttrykk. Det rare er at også de elevene som fikk opplæring ved hjelp av den analytiske metode, lærte å lese. Det tok kanskje noe lenger tid, men de aller fleste klarte å få det til.

Hvorfor er det slik tro? Hva skiller språket fra annen innlæring? Hva består språket av? Vi lærer å snakke når vi er ganske små. Vi lærer lyder, lærer ord, og vi lærer setninger. Men er dette språk? En papegøye kan også lære seg ord og setninger, men språk har den ikke. Ordene må læres inn, men når vi har lært oss ordene, og betydningen av dem, så har vi mennesker evnen til å kombinere ordene på helt nye måter. Hvor kommer denne evnen fra? Det ser faktisk ut som om gramatikken er medfødt. Det er jo egentlig ganske bemerkelsesverdig. Noe av det vi sliter mest med i løpet av skolegangen, er en medfødt evne. På dette punktet er jeg glad at dette er en blogg, og ikke en vanlig mappeoppgave. Jeg trenger nemlig ikke dokumentere disse påstandene, jeg vet ikke en gang om de lar seg dokumentere.